Da Driv sang for Stalin og Russland

Postet av Driv Idrettslag den 3. Sep 2015






Det ble rabalder da noen Driv-medlemmer ikke ville synge en hyllest til Josef Stalin og Russland!



Jeg kan ikke erindre at det noen gang har vært en egen sanggruppe i Driv. Det nærmeste må ha vært den aktive revygruppen med sine årlige lokale revyer på Folkets Hus.
Jeg utelukker heller ikke den frigjorte «Syklubben taletrengt», som var en selvstendig gruppe skravlete jenter som møttes nesten ukentlig for å lage gevinster til basarer og ulike arrangementer. Det er mye mulig at jentene liret av seg noen strofer mens de holdt på bak lukkede dører. Helt sikre kan vi nemlig ikke være – mannfolkene fikk jo ikke lov til å være med i gruppa…



17. mai
Dermed er det ikke sagt at mannfolkene ikke var opptatt av sang og musikk i lagets spede begynnelse.
Det var for eksempel Driv som skaffet korpsmusikk til 17. mai toget tidlig på 1950-tallet, da de engasjerte skolemusikken på Tomter til å gå først i toget fra kirken og opp på Drivplassen, der nasjonaldagen ble feiret i flere år.
Driv var også en pådriver til dannelsen av Ytre Enebakk skolemusikkorps i 1959. Blant annet bidro idrettslaget med penger til innkjøp av instrumenter.

Kamerater!!!



Som mange husker var Driv et innbitt arbeideridrettslag, med sterke bånd til arbeiderbevegelsen og alt det den sto for. Det falt seg for eksempel helt naturlig å bruke tiltaleformen «Kamerater» da de diskuterte under årsmøtene og når medlemmene ble ønsket velkommen til klubbkvelder og andre arrangement.
Ifølge historien var det dem som følte at det kunne bli for mye av det gode og følte at de rett og slett ble tråkket på.
Noen av tvilerne tok skrittet helt ut og meldte seg ut – de følte seg mer hjemme i "dannede" omgivelser i Enebakk IF, som i perioder hadde sine møter på prestegården.
Driv-ledelsen forsøkte å komme tvilerne i møte, og en gang bestemte styret seg for å sende «en ansøkning til Arbeidernes Idrettsforbund om å få hitsendt en propagandafilm med foredrag». Historien forteller ikke noe om det ble film og foredrag.



Stående
Som stolte sosialister falt det seg også helt naturlig for flertallet å synge «Internasjonalen» – den mest kjente sangen innen arbeiderbevegelsen verden over og den som frem til 1944 også var nasjonalsang i Sovjetunionen. Den sangen sang Driv-medlemmene for full hals i mange år. Både medlemsmøter, klubbaftener og årsmøter ble gjerne avsluttet med å synge «Internasjonalen» i kor stående.

Rabalder

Under den første nyttårsfesten på Folkets Hus etter siste verdenskrig, skapte «Internasjonalen» litt rabalder. Ikke så riktig lite bråk heller.
Nøyaktig klokken 24.00 ble alle festdeltakerne bedt om å synge to vers av «Ja, vi elsker», og nasjonalsangen ble sunget så det ljomet i veggene.
Rabalderet startet da en i styret umiddelbart etterpå foreslo å fortsette allsangen med noen vers av Internasjonalen».
De aller fleste fulgte oppfordringen, mens noen følte seg pinlig berørt og holdt munn. De fleste unnskyldte seg med at de ikke kunne teksten…
At man ikke kunne teksten på selveste «Internasjonalen», fikk et av styremedlemmene til å tenne på alle plugger, og han hadde mange av dem. Reaksjonen kom ikke der og da, men i første nummer av medlemsbladet Driv-Krafta skrev han så blekket spruta:
«Forslaget om å synge «Internasjonalen» ble mottatt med håndklapp, og det er den verd. Men at folk her i dag, etter krigens slutt, ikke kan «Internasjonalen» synes jeg er dårlig. Uansett hvilken politisk interesse en har, bør en kunne den, men her var det mange som sto og hvisket og lo.
Slikt passer seg ikke, da sangen her var en hyllest til Russland og deres innsats under krigen. Hadde vi ikke hatt dem, kunne dere jo sittet her i fem nye år og hørt «Deutschland Deutschland, über alles» og det synes kanskje noen ville vært bedre. Her var sangen uten politikk», kunne man lese i Drivkrafta.



Magne Johansen






0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline