Da håndballjentene melket kuene...

Postet av Driv Idrettslag den 1. Des 2015

Her er historien om tjenestejenta Solbjørg som måtte ha hjelp av de andre håndballjentene til å melke kuene for å rekke en bortekamp mot Tomter.

Det finnes mange eksempler på samholdet i Driv. Ett av dem skriver seg fra årene rett etter annen verdenskrig da unge Solbjørg Edvardsen var tjenestejente med ansvaret for fjøsstellet på Ungersness – altså den samme gården som eies og drives av dagens Driv-leder, Eivind Ungersness. Solbjørg Edvardsen ble senere gift Kjelgård.

Solbjørg var en av nøkkelspillerne som en solid back på det unge damelaget i håndball, som ble etablert bare uker etter at tyskerne hadde kapitulert i 1945.

Til en bortekamp mot Tomter tre, fire år senere fryktet både hun og de andre jentene at klippen i forsvaret måtte melde forfall fordi kampen skulle begynne omtrent på samme tid som Solbjørg var opptatt med fjøsstellet.


Solbjørg Edvardsen (Kjelgård) var tjenestejente med ansvar for fjøsstellet på Ungersness gård og samtidig en forsvarsklippe på damelaget til Driv, rett etter annen verdenskrig.

Kumøkk og drikke
På den tiden var det så som så med maskiner og på de fleste gårdene måtte selve melkingen gjøres for hånd. I tillegg måtte bøtter og spann gjøres rene, og i tillegg skulle katta ha en liten melkeskvett. Kumøkka måtte skyves ut gjennom det lille hullet i veggen, og kubåsene fiffes opp med litt sagflis. Til slutt måtte det bæres inn høy og vann for å sikre dyrene mat og drikke for natten.

Bortekamper
Håndballjentene spilte alltid på hverdagskveldene, og vanligvis kom de seg til og fra kampene i den spinkle hytta på planet på lastebilen til Anton Gystad.

Jentene måtte selv betale for turen til kampene. Sponsing var et fremmedord. Skulle de være med å spille, måtte de pent lirke opp noen kroner fra egen lommebok til bilturen. Til og fra hjemmekampene på Enebakk-banen, tok de fleste sykkelen, eller ganske enkelt gikk. Også til oppgjørene mot Tomter tok de som regel beina fatt. I hvert fall når de ikke måtte innom Ungersness for å melke kuene.

Men til bortekampene lenger utenfor bygda samlet jentene sammen de nødvendige kronene og humpet syngende av sted på lasteplanet til Gystad'n.

Dette illustrasjonsbilde er typisk – melkingen måtte gjøres for hånd. Ikke rart kuene på Ungersness ble litt forfjamset da en flokk unge håndballdamer rykket inn og begynte å melke.

Syklet fra Oslo
Det var ikke alltid like enkelt for jentene som jobbet å komme seg i tide til Tangen bru-krysset, hvor det alltid var samling før avreise til bortekampene, enten det var jentene som skulle ut å "kaste håndball" eller gutta "sparke fotball".

Noen hadde unger og husarbeid som måtte gjøres unna, andre jobbet i byen, mens Solbjørg hadde ansvaret for fjøset på Ungersness. En av jentene bodde til og med i Oslo og syklet frem og tilbake hver gang det var trening eller kamp.

Bare "bortekamper"
Det ble ekstra mye farting på håndballjentene den første tiden etter at håndballgruppa og damelaget ble etablert i 1945. All fartingen skyldes ganske enkelt at Driv-damene ikke hadde egen bane å spille kamper på.

Drivplassen var ikke ferdig før 10 år senere (1955). Derfor spilte jentene hjemmekampene i Kirkebygda, der Enebakk IF hadde en fullgod bane. Enebakk IF hadde forresten et svært godt damelag de første årene etter krigen, og slo blant annet Driv-jentene 11–0 i en treningskamp i 1948. 11–0 var mer en utklassing på den tiden da håndballkampene ofte endte 1-0, 1–1 eller 2–1.

Kyniske
Det var imidlertid ingen billig fornøyelse for Driv-jentene å spille på Enebakk-banen.

På den tiden var det mye rivalisering mellom borgerlige Enebakk IF og kommunist-sympatisørende Driv, og EIF så muligheter for å gjøre noen kroner ekstra på Drivs mangel på bane. I hvert fall var det flere i Driv som ga uttrykk for at ledelsen i Enebakk IF var kyniske og lite hjelpsomme - Driv måtte pent punge ut så lenge de ikke hadde en egen hjemmebane.

Blodpris
For hver håndballkamp måtte Driv-jentene betale 9,25 kroner i baneleie, den rene blodprisen for snart 70 år siden. For mange utgjorde baneleien en god dagslønn i årene etter krigen. Ifølge Statistisk sentralbyrå var timelønnen for en fagarbeider i 1948 bare 2,25 kroner. 9,25 i 1948-kroner tilsvarer i underkant av 200 kroner i dag.

Til trening brukte Driv-damene en liten, humpete ballslette mellom Østby og Svenskerud. Banen var imidlertid ikke på langt nær bra nok for "orntli" kamper mot storheter som Knapstad, Tomter og Stegen.

Melket
Unge Solbjørg var altså tjenestejente på Ungersness og hadde ansvaret for å melke og stelle kuene på gården. Men da de skulle spille bortekamp mot Tomter fryktet jentene at Solbjørg måtte melde forfall fordi fjøsstellet kolliderte med avkast.

Det ble med frykten inntil de andre jentene bokstavelig talt tok pattene i egne hender og hjalp Solbjørg med melkingen og gjorde fjøsstellet unna i en fei slik at de kunne stille fullt lag mot Tomter. Det hører også med til historien at de rakk kampen nærmest på minuttet.

2–1 seier?
Jeg vet ikke hvordan kampen endte, om det ble seier eller tap. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at det ble et jevnt oppgjør – kampene mot Tomter endte som regel med 2–1 seier til ett av lagene. Derimot er jeg ganske sikker på at fjøsstellet på Ungersness aldri er blitt gjort så fort som da Solbjørg og resten av Driv-damene måtte rekke håndballkampen...

Magne Johansen

Her finner dere alle de flotte historiene om Driv.http://www.driv-il.no/blog/1100138397/driv-idrettslag... Alle skrevet av Magne Johansen. Vi er så heldige som har en mann med interesse for historien vår Takk Magne :-)


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline